Bedre sent enn aldri! Pappa (72) har blitt gymrotte

IMG_69901.jpg

Siden jeg var liten, har jeg forbundet pappa med tre ting. Bananer, klassisk musikk og tennis. Bananene gikk ned på høykant, samme med klassisk musikk. Hver lørdag da mamma og jeg dro på lokalkjøpesenteret CC Vest for å handle, kjørte pappa home alone-party og skrudde på Beethoven og Mozart for full guffe. Jeg vet egentlig aldri hva som foregikk da pappa hadde disse klassiske stundene for seg selv, men jeg antar at han lukket øynene, gestikulerte heftig og stoppet tidvis opp for å ta en bit av bananen sin. Så var det tennisen. Hans største interesse de siste 30 årene. Så stor at han kjøpte en tennisracket til meg rimelig tidlig. IMG_7139(2)

Jeg ble aldri noen tennisproff dessverre, men har vedlikeholdt spillingen (les hver jul. Som en kirketradisjon igrunn!) til tross for at ballen ofte fyker veggimellom!

Etter at pappa ble pensjonist, har han spilt tennis opp til tre ganger i uken. Sommer som vinter. Og hver gang jeg møtte pappa etter tennistrening, strålte han! Ja, han så ut som ekte Wimbledon-spiller med sin råtøffe tennisbag, et hvit håndkle henslengt rundt halsen og sitt hvite tennishårbånd.

-Det er en intens og morsom idrett! Du kjemper bare mot deg selv i håp om å bli bedre hele tiden. Slik er det for meg i alle fall. Og takket være en tennistrener, har jeg blitt bedre på mine senere år. Det er gøy!

12196214_1151263524902126_4524807669746358394_n

Men en dag ringte pappa meg og fortalte at han måtte legge hobbyen sin på hylla. Han hadde fått kreft i skjelletet, og legen ga han beskjed om å ikke spille mer. Selv kunne jeg nesten ikke tro det. Å slutte fullstendig med fysisk aktivitet nå som han ble syk?

Hva tenkte du da, pappa?

-Jeg måtte jo høre på han, men tenkte stadig vekk: Er dette riktig? Jeg ble ganske redd.

Pappa lot være å spille, og jeg så hvor lei seg han ble etterhvert. Den ukentlige dose med endorfiner pappa var vant med å få, var kraftig redusert, og det merket både jeg, mamma og pappa selv. Han var liksom ikke den samme, glade pappaen. Noe var borte.

Da røntgenbildet viste at kreften ikke hadde spredd seg, måtte han selv mase på legen om å drive med aktivitet igjen. Noe jeg mener legen selv burde fortalt han, ikke minst, oppfordret han til. Med måtehold selvsagt.

-Det er så viktig at folk som lever med kreft holder seg aktive. Medisinene vi får fører til muskelsvinn, og derfor er det enda viktigere at vi holder oss i form når vi blir eldre, sier pappa.

Og det er her jeg kommer inn. En kald novemberdag i fjor dro jeg på søndagsmiddag til mine pensjonerte foreldre. Som begge satt litt lutrygga i sofaen og leste i hver sin avis mens TV-en sto på i bakgrunnen.

Så, hva har dere gjort denne uken?

-Nei, vært på CC Vest, sett på matprogram, handla litt på Sjølyst...

Jeg orka ikke mer. Jeg var nødt til å gjøre noe. Her satt de. Pensjonerte begge to, uten en hobby og VISNA i sofaen. Dere må ta et grep, sa jeg noe frustrert og oppgitt.

Det ble stille. De skjønte vel at jeg mente alvor. Dagen etter kjørte pappa forbi et reklameskilt for et nytt treningssenter som skulle åpne i nærheten, og med samtalen vår friskt i minnet, meldte han seg inn. 72 år gammel. Da han kom hjem og fortalte stolt til mamma hva han hadde gjort, ville ikke hun være noe dårligere, og meldte seg inn samme dag.

-Nå gjør vi endelig noe aktivt sammen, og det er så viktig! Trening tre ganger i uka gjør virkelig underverker. Spesielt på mørke og kalde vinterdager. Vi merker det i kropp, sjel, på humøret og på samvittigheten! Jeg vet at vi har så godt av det. Vi er livredde for å bli noen latsabber på vinteren siden ingen av oss står på ski lenger!

HEIA PAPPA! Jeg blir så stolt.

Skjermbilde 2016-02-08 kl. 18.27.43

-Jeg sjekker inn på Facebook når jeg er på trening. Det motiverer oss, og det er alltid hyggelig å få noen likes!

Pappa i full gang med treningen! Jobbe på! Ro ro til fiskeskjær, supersterk blir du der!

IMG_6966

Siden pappa og mamma begynte å trene, har de begge blitt lykkeligere, fått en rakere holdning og de har mer energi! Jeg kunne nok ikke bedt om en bedre gave fra dem.

Pappas tips til andre 60/70/80-åringer der ute som vegrer seg for å melde seg inn på et treningssenter?

-Gamle folk tror at det bare er 35 år gamle jenter med SUVer eller bodybuildere som hører hjemme på et treningssenter, men ALLE kan begynne på et senter! UANSETT nivå! Jeg er så takknemlig for at dattera mi fikk oss opp av sofaen. Det er aldri for sent å begynne!

INSTAGRAM: @STINEHAR

SNAPCHAT: STINITA