Nei, man blir ikke lykkelig av å ha sixpack! Intervju med en fitness-deltaker


Da jeg forrige sommer dedikerte ferien til å bli PT, fikk jeg et elsk/hat forhold til det å sitte på skolebenken igjen. Samtidig som det var så forbanna interessant, var det også rimelig heavy og utfordrende til tider.  Orka jeg virkelig det her? Var jeg villig til å pine meg gjennom seks uker med squats (without shots) og et klasserom med en vedvarende prompelukt( er du klar over hvor ille det lukter når 30 gymfreaks har med proteinpannekaker og tunfisk og egg på boks?) mens alle andre slikka sol på Huk og drakk coronas? Hadde jeg viljestyrke nok til å holde ut slik at jeg i slutten av august kunne forandre Insta-navnet mitt til pt_stinehartmann for å sette det på spissen?10544266_1518062148412431_255186096_n

BOKA MI DET! Måtte lolle opp pensum for å holde ut:)

10499095_1493245884245361_376800946_n

Med min egen finurlige studieteknikk (Jeg lagde låter om de ulike musklene! Seriøst, det funka som rakkern! De fleste har garantert glemt det hele periodiske system fra skolen, men jeg vedder på at du kan alle Backstreet Boys-låtene på rams? Get it?) og et par lange dates med Markløft, Knebøy og Benkpress, kunne jeg endelig kalle meg for en personlig trener på papiret!  I MADE IT! Cardiorotta hadde tatt rotta på PT-studiet! Hvordan? DEDIKASJON. Jeg var motivert, ivrig og sugen på en stor utfordring.

Så til overskriften . Jeg har alltid vært fascinert av folks viljestyrke og dedikasjon når det gjelder trening. Selv er jeg svært så dedikert når det kommer til å røre på ræva mi og inspirere andre til å gjøre det, og ja, jeg har viljestyrke nok til å trene så og si hver dag. Fordi det gjør meg glad! Ferdig snakka. Men viljestyrke til å transformere kroppen? Jobbe med kroppen som et verktøy? Der snakker vi mental trening på høyt nivå! Så var det denne sixpacken da. Blir man virkelig  lykkelig av å ha sixpack?  Hva driver folk mentalt? Hvordan holder de ut? Og kan de spise sjokolade på diett, ikke minst?

I PT-klassen min ble jeg kjent med Anette Marie.  Som de ekstroverte menneskene vi er, fant vi fort tonen, og hadde en sommer full av latter, trening, lesing og enormt mye sjokoladespising;) Jeg elsker balanserte folk!

104453-7-1405544102363

Anette er en av de få som lever av bloggen sin, og kan skilte med et fartstid som blogger på nesten 10 år. Da snakker vi DEDIKASJON.

For snart et år siden bestemte Anette seg for å stille i bikinifitness. Et nyttårsveddemål få hadde troa på (meg selv inkludert når jeg vet hvor avhengig hun er av sjokkis!), men Anette var fast bestemt. Dette skulle hun klare. I perioden januar til april jobbet hun beinhardt, og nådde målet sitt. Og dette gikk ikke på å få drømmekroppen. Nei, dette gjorde hun for å bevise for seg selv, for eksen sin og for andre at dette kunne hun også klare.

bikinifitness

Jeg fulgte henne på snap gjennom hele perioden. Gjennom torsk, ris, grønnsaker, hodepine, en sjokosmell her og der og fettmålinger. Selv ville jeg aldri gjort det, men fyttikatta for en innsats og for en viljestyrke.  Jeg ble dritimponert av venninna mi!

Som den nysgjerrige journalisten jeg er, har jeg alltid lurt på hvordan hun fikk det til. Hvordan orka hun? Spør du meg, virka det som 3 måneder i fangenskap, men hvordan er det egentlig?  Dette måtte jeg lire ut av henne da jeg traff henne på cafe forleden dag:

Hva var det aller verste i denne 3 måneders perioden? -Når du vil ut av rammene, og ikke kan det. Du er jo litt fanga, men det gikk bra.

Hva var det beste? -Rutinene. Forutsigbarheten når det kom til mat. Det er veldig enkelt når du vet hva du skal spise til enhver tid. Du følte deg lett og sterk samtidig, og har dessuten mye energi.

Hva savnet du aller mest(retorisk spm...)? Sjokolade!

Selvfølgelig! ENDA viktigere oppfølgingsspørsmål, ranger hvilke sjokolader du savnet ALLER mest! -HÆ? Man kan da ikke rangere sjokolade!  Men om jeg skal nevne noen favoritter må det bli de tynne melkesjokoladehjertene, Stratos med hvit sjokolade inni, Center og Walters mandler!

Jeg sitter og ser på bildene dine nå og tenker DÆVEN, jeg skulle gjerne hatt den magan, men jeg er nok for glad i sjokkis!  Men var du egentlig lykkelig av å ha sixpack??  Nei, det var jeg ikke. Jeg var lykkelig fordi jeg hadde klart å nå målet mitt. Å stå på scenen var målstreken. Det var en mestringsfølelse som slår det å ha en sixpack.  Så få hadde troen på meg, og endelig kunne jeg vise dem hva jeg hadde fått til på få måneder!

Hva sier du til andre som får lyst til å stille når de ser bildene dine? Ikke la det gå til hodet på deg. Du blir ikke lykkelig av å stille i fitness. Og du må takle å legge på deg etterpå. Du skal være sterk psykisk, og takle den tida som kommer  når du går opp i vekt igjen! Dessuten må man gjøre dette av riktig årsak, og man må vite hva man driver med. 

Dagens leksjon: En sixpack er ikke definisjonen på lykke dere. Dessuten varer den bare i typ to scene-sekunder og tre poseringer. Og Anette i dag? Hun koser seg med sjokkis rett som det er! Og sixpacken ligger godt gjemt inni der som et minne om hva hun fikk til.  Stolt av deg søta!

IMG_5519