Trening er den beste medisinen

image87.jpeg

Når folk kjenner deg som en duracellkanin, spesielt gjennom sosiale medier, er det ikke alltid like lett å være nede for telling. Være litt sliten. Energiløs. Til lading rett og slett. Når alle forventer sprell fra deg, en dansevideo på morgenkvisten, et energisk løpebilde, hoppebilde, ja da merkes det godt om noe er i veien. Hvor blir av den morgensnappingen?? Hvorfor er hun ikke ute og hopper før de fleste har rukket å våkne?

FullSizeRender(3)

Hentet fra boka/instagramkontoen @renpoesi. 

Fin fin konto å følge for livets opp og nedturer, kjærlighet og annet som setter følelsene i sving.

Jeg har nettopp kommet hjem fra NY, og der florerte det av skjulte beskjeder overalt. Eller er det det at man legger så godt merke til dem? Når man vet hva man skal se etter...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

FullSizeRender(5)

Ace Hotel know how to put it.

Vel hjemme lå denne boken i postkassen. En bursdagsgave fra en venn av meg.

FullSizeRender(6)

FullSizeRender(7)

Siden jeg selv er litt ordknapp for øyeblikket, er det ofte litt lettere når andre kan sette ord på det jeg føler. Noen som har det litt sånn av og til? Man kommer seg gjennom alt. Det gjør bare litt vondt der og da. Feks som en ekstremt hard time på Barrys Bootcamp, en treningsøkt der du skal sette personlige rekorder eller et maraton. Ja, så svir det litt underveis, men etterpå kommer gleden. Endorfinene. Det er jo derfor vi trener, eller hva? I helgen har jeg planlagt en lang tur. En skikkelig endorfintur! Beina virker kanskje litt slarkete og vonde den første timen, men så vet jeg at de løsner! At de flyr. Og den følelsen etterpå. Madre mia. Så deilig.  Som de sier, trening er den beste medisinen!

Sees i marka da?