Run for fun-bokstavelig talt! 

I det jeg skriver dette sitter jeg på toget til Geneve og kjenner at kroppen kunne trengt mer søvn.

 03.45 ringte klokka for å være presis. Og det ble ikke en sedvanlig Stine-aften i går. Var i seng 00.00, to timer senere enn da jeg vanligvis pleier å takke for meg. Var det nervene? Tanken om at jeg må bryte i morra? At mine skandinaviske ben ikke takler de sveitsiske alpene og den tynne lufta? En salig blanding av dette og naboens ensformige musikksmak tenker jeg vi sier.

( Studenter. Jeg kan nå låta Salsa Tequila bedre enn jeg kan prisene på Cottage Cheese i byen. Og de er jeg SABLA god på. CC Vest Meny troner på toppen med sine stramme 32,90) I går instagoogla jeg #ultraks og #matterhorn minst 100 ganger. Fire scroll, og det er nesten så jeg kunne kjenne den tynne, kalde lufta blafre i ansiktet mitt mens jeg lukket øynene mine og mentalt kjente lårene dø litt på vei opp. Bilder av erfarne ultrarunners med gadgets fra topp til tå fylte etterhvert feeden min. Jeg begynte plutselig å sammenligne meg med alle disse. Runninglady5, trailman456 og ultraErik ser så skremmende proffe ut!! Og hei, sånn ser ikke mine terrengsko ut?? Shit, det står i profilen hennes at hun gjerne tilbakelegger over 200 km på en uke...Selv løper jeg litt på Bygdøy med kassa, tar et par runder rundt Sognsvann og har en 30 minutters intervallløpetime på ELIXIA en gang i uka. Nei, stopp Stine! Du må ikke sammenligne deg med disse!

Lettere sagt enn gjort.

Fra barnehagealder, ja til og med før, begynner vi å sammenligne oss med andre. Men hun har jo ikke briller? Hvorfor har jeg denne føflekken i trynet og ikke venninnen min? Hvorfor er jeg så rød i ansiktet mens alle venninnene mine har DEN fine porselenshuden? Hva er galt?! Den dag i dag tenker jeg dessverre fortsatt slik. Jeg titter på andre, observerer, betrakter og sammenligner. Jada, fortsatt har jeg litt noia for å gå rundt i byen uten litt krem i trynet.

I morgen skal jeg løpe 30 km med Peak Performance og en haug av andre løpeglade folk.

  Jeg kjenner på tidspresset.

Sjekker resultatlista fra i fjor.

Tenker at jeg ikke engang kommer til å rekke middagen på kvelden...

Det er så mye tidspress i hverdagen min at DET er faktisk det siste jeg egentlig ønsker å tenke på! Jeg vil mye heller fokusere på selve opplevelsen. Løpe i ett med naturen. Puste. Kjenne at jeg lever. ( ...og garantert har heftig melkesyre allerede etter 3 km...)

Jeg husker da jeg var yngre og spilte basketball. Greske Kostas som målte 150 på sokkelesten var treneren vår, og klarte vi å ta han i 21, fikk vi en Toppris. Det ble mange Toppris den sesongen.Under en finalekamp mot Ammerud ble Kostas erstattet av en høy og mørk kjekkas.

Stemmen hans eide Ammerudhallen, og han sa til oss at han luktet seier. Selv startet jeg andre omgang med å score selvmål og fikk latterkrampe. Det gjorde ikke treneren vår. Uka etter sluttet jeg.

Det jeg prøver å si her, er at jeg alltid har satt treningsgleden min framfor noe annet. Hver gang en sport/aktivitet har handlet om prestasjon og seier framfor glede og nytelse, har jeg løpt videre. Bokstavelig talt.

  For ikke ett tall i verden eller medalje kan få meg til å bli så lykkelig som når jeg fyrer opp kassa mi med gomusikk og legger ut på en lett løpetur på Bygdøy med kjæresten eller en venninne. Det er som jeg flyr !!! Vi teller hverken kalorier, minutter eller høydemeter. Det er en endorfinfest som jeg kan leve lenge på!

Morgendagen skal ikke bli som basketkampen på Ammerud, og jeg skal prøve å drite i om trynet mitt er rød som en tomat. Hva løp du på!!? spør de kanskje etterpå. Jeg løp på endorfiner jeg, skal jeg da svare. For meg er det prestasjon nok i seg selv å gjennomføre dette! Hallo, vi snakker 30 ganger rundt Sognsvann med en stigning på 2500 meter! Verdens vakreste utfordring , here I come!!!

  DJ Pop Up

Sponset