Rollerbladesmaraton? Nei, det går ikke!

"Går ikke". To ord jeg virkelig ikke takler i samme setning.

"Det går ikke det, skjønner du. Vi stenger nå. Ikke noe mer vin på deg".

"Beklager, det går ikke. Ballrommet er kun for barn her på IKEA. "

"Det går ikke akkurat nå. Men i morgen, når butikken er oppe for andre enn kun VIP-kunder, DA kan du shoppe."

NEIVEL. Det går ikke det. SÅ lei er jeg av de to ordene sammen, at jeg bestemte meg tidlig i 2014 for å ta et grep. Hver gang noen insisterte på at noe virkelig "ikke gikk" an, ja da skulle jeg gjøre alt som sto i min makt slik at "går" og "ikke" slapp å ha noe med hverandre å gjøre. I hodet mitt bor de ikke i samme land engang. "Ikke" har nemlig flytta han skjønner du. Han bor i Portugal nå. Tar et utveksklingsår. SÅ fint! Det er det bare "går" igjen da! Ja, han vil vi leke med!

Derfor tok jeg det med knusende ro da mamma sa at "DET GÅKJJEEE DET" (sunnmørsk så "går" og "ikke" prøver iherdig å finne tilbake tonen i hodet hennes) da jeg fortalte henne at jeg skulle på rollerbladesmaraton i Berlin.

FullSizeRender(4)

Det hadde jeg nemlig aldri gjort før, så da var en stor sannsynlighet for at jeg ikke kom til å klare det, tenkte vel mamma.

Og ja, jeg skjønner henne godt. Spesielt siden datteren hennes aldri har gått på rollerblades før. Ikke engang som liten.

Rollerbladesmaratonet var i september. Den 4.august gikk jeg til innkjøp av et par rollerblades fra XXL og  den 8.august hadde jeg min første rulletur opp til Holmenkollen. OPPOVER altså. Det er 7 kilometer. Et maraton tilsvarer opp og ned Holmenkollen 3 ganger.

Heldigivs er det flatt i Berlin tenkte jeg.

Bare et lite problem. Jeg kunne ikke bremse. Så hvem skulle lære meg dette? Hvem i 2014 på min alder står på rollerblades? Facebook måtte saumfares. Etter en lang dag med scrolling fant jeg denne dama.

FullSizeRender

Anette heter hun. Etter nøye snoking på Facebook og Instagram fant jeg ut at Anette var en sporty rotte som drev med alt mulig. Selv hadde jeg kun truffet henne i anledning Hovefestivalen, men Facebook kunne fortelle meg at Anette var noe helt annet enn en festival junkie. Hun hadde pulsklokke, fancy sykkel, sånn fancy sekk (som jeg endelig lærte meg navnet på: CamelBak. Herregud for en praktisk sekk! Ikke noe du slenger under #dagensoutfit, men den har plass til akkurat det du trenger på en lang rulleøkt. Mat, vann, skift og en bærbar høyttaler!)

Sporty som hun var, tok hun på seg oppdraget om å lære meg å bremse til maratonet. I tre lange uker, mens jeg fortsatt nipugget muskler til PT-eksamen, hadde jeg rulleavtaler med denne dama tre ganger i uka. Få fall, mye knall stemning. Og jaggu ble hun ikke med til Berlin også for å gå sammen med meg!

FullSizeRender(3)

Stort. Altså se det for deg. Den ukoordinerte cardiorotta skal gli 42 km gjennom Berlins lange gater mens folk i Lederhosen heier henne fram mot mål. Heldigivis var vi tre. Martine, Anette og meg. Babesonblades.

FullSizeRender(2)

Vi var klare.

FullSizeRender(5)

Og se her. Selve bildebeviset på at det faktisk gikk. Ikke engang verdens største lykkepille vil nok veie opp for den gleden jeg kjenner på her. Det er til å ta og føle på som dem sier!

10606368_822370674469811_8456870119321526728_n

Vil også rette en takk til Martine som utfordret meg.En tidligere kollega som plutselig tok kontakt og da med en utfordring: Bli med til Berlin på rullemaraton a!

FullSizeRender(1)

Tusen takk, Martine! Dette har nå ført til at

A. "Går " og "ikke" er fortsatt to ord som bor i hvert sitt land i hodet mitt.

B. Jeg har lært meg å stå på rollerblades i en alder av 29.

C. Jeg har knyttet nye bekjentskap. Også får jeg vel ta med...

C: Jeg har meldt meg inn i Oslo Speedskaters og satser på å slå tida mi på 2.07 til neste år!

SÅNN. Bare fordi at jeg ikke orker å høre "Det GÅR IKKE" en gang til.

Takk, mamma!