Prosjekt kropp

I lys av kveldens INSIDER på FEM som omhandler bikinifitness, fikk jeg muligheten til å se programmet før det blir sent i kveld, og kjente derfor på et behov for å rekke opp bicepsen min.

Aller først vil jeg bare legge til deler av en bloggpost jeg har skrevet tidligere om emnet.

Da jeg i 2014 dedikerte sommerferien min til å bli personlig trener, fikk jeg et elsk/hat forhold til det å sitte på skolebenken igjen. Samtidig som jeg elsket å tilegne meg ny kunnskap om emnet, var det også rimelig utfordrende til tider. Orket jeg virkelig det her? Var jeg villig til å pine meg gjennom seks intense uker med squats (without shots) og et klasserom med en vedvarende prompelukt (er du klar over hvor ille det lukter når tretti kommende PT-er har med seg proteinpannekaker og tunfisk på boks?) mens alle andre slikka sol på Huk og drakk Coronas?

FullSizeRender.jpg

Hadde jeg viljestyrke nok til å holde ut, slik at jeg i slutten av august 2014 kunne forandre Insta-navnet mitt til pt_stinehartmann for å sette det på spissen?

FullSizeRender.jpg

Etter x antall knebøy, nipugging av de rareste muskelnavn og diverse besøk på Haralds Gym, tok jeg rotta på PT-studiet. Hvordan? DEDIKASJON. Jeg var motivert, ivrig og sugen på å klare det.

Det hjelper å bruke humor når man skal pugge muskler! 

Det hjelper å bruke humor når man skal pugge muskler! 

Jeg har alltid vært fascinert av folks viljestyrke og dedikasjon når det kommer til trening. Selv er jeg svært så dedikert når det kommer til å røre på ræva mi og inspirere andre til å gjøre det, og ja, jeg har viljestyrke nok til å trene så og si hver dag. Fordi det gjør meg glad! Ferdig snakka. Men viljestyrke til å transformere kroppen? Jobbe med kroppen som et verktøy? Der snakker vi mental trening på høyt nivå!

Og hva driver egentlig folk mentalt?

Hvordan holder de ut? Og hvor lykkelige blir de av denne sixpacken?

I PT-klassen min ble jeg kjent med Anette Marie.  Anette er en av de få som har levd av bloggen sin, og kan skilte med et fartstid som blogger på nesten 10 år. Da snakker vi DEDIKASJON. For snart to år siden bestemte Anette seg for å stille i bikinifitness. Et nyttårsveddemål få hadde troa på (meg selv inkludert når jeg vet hvor avhengig hun var av sjokolade) men Anette var fast bestemt. Dette skulle hun klare. I perioden januar til april jobbet hun beinhardt, og nådde målet sitt. Og dette gikk IKKE på å få drømmekroppen. Nei, dette gjorde hun for å bevise for seg selv at dette kunne hun også klare.

Jeg fulgte henne på snap gjennom hele perioden. Gjennom torsk, ris, grønnsaker, hodepine, en sjokosmell her og der og fettmålinger. Selv ville jeg aldri gjort det, men fyttikatta for en innsats og for en viljestyrke.  Jeg ble dritimponert av venninna mi!

Foto: Treningsforum.no/Anettemarie.no

Foto: Treningsforum.no/Anettemarie.no

Som den nysgjerrige journalisten jeg er, lurte jeg på hvordan hun fikk det til. Hvordan orka hun? Spør du meg, virka det som tre måneder i fangenskap, men hvordan var det egentlig? 

Hva var det aller verste med dette

-Når du vil ut av rammene, og ikke kan det. Du er jo litt fanga, men det gikk bra.

Hva var det beste?

-Rutinene. Forutsigbarheten når det kom til mat. Det er veldig enkelt når du vet hva du skal spise til enhver tid. Du følte deg lett og sterk samtidig, og har dessuten mye energi.

Jeg sitter og ser på bildene dine nå og tenker, shit, for en sixpack. Men var du egentlig lykkelig?

-Nei, det var jeg ikke. Jeg var lykkelig fordi jeg hadde klart å nå målet mitt. Å stå på scenen var målstreken. Det var en mestringsfølelse som slår det å ha en sixpack.  Så få hadde troen på meg, og endelig kunne jeg vise dem hva jeg hadde fått til på få måneder!

Hva sier du til andre som får lyst til å stille når de ser bildene dine?

-Ikke la det gå til hodet på deg. Du blir ikke lykkelig av å stille i fitness. Og du må takle å legge på deg etterpå. Du skal være sterk psykisk, og takle den tida som kommer  når du går opp i vekt igjen! Dessuten må man gjøre dette av riktig årsak, og man må vite hva man driver med. 

 

En sixpack er ikke definisjonen på lykke. Dessuten varer den bare i to scene-sekunder og tre poseringer.

 

I dagens INSIDER får vi også et innblikk i hvordan hverdagen til et fitnessutøver er. En hverdag full av trening, torsk, små porsjoner ris og veiing. Programmet som sådan viser den tøffe hverdagen til disse jentene, men det jeg savner er intervjuet med en ekspert. Jeg vet at programmet kun skal ta oss med på innsiden av denne bransjen, men når man tar opp dette temaet synes jeg det er på sin plass med en uttalelse fra en psykolog som kan fortelle oss hvordan psyken påvirkes av en konkurranse der utseendet betyr alt. Hvor besatt man kan bli, og hvordan kroppen reagerer når den blir satt på en ekstremdiett. Selv om mange har full kontroll UNDER oppkjøringen til konkurransen, er det mange som mister kontroll i etterkant.

 

Ønsker du likevel et innblikk i en verden der kroppen blir sett på som et prosjekt, skru på FEM kl. 21.30 i kveld!